Konseptet med "kompetansebasert tilnærming" ble ekstremt populært i begynnelsen av det nye årtusenet. Nå er det nettopp dette prinsippet om å organisere utdanningssystemet som er vedtatt i alle land som deltar i Bologna-avtalen. Imidlertid begynte det å danne seg mye tidligere, i midten av forrige århundre.
For noen tiår siden måtte en kandidat fra en hvilken som helst høyere utdanningsinstitusjon ha en strengt definert mengde kunnskap, ferdigheter og evner. Det universitetet ga ham, tilsvarte fullt ut standardene på arbeidsplassen som kandidaten skulle okkupere. Under forholdene til den sovjetiske planøkonomien var dette en positiv utvikling. Men lignende prinsipper ble fulgt i land med markedsforhold. Som et resultat viste en ung ingeniør eller forsker med høy kvalifikasjon seg å være uforberedt på endringer i økonomiske forhold. Den kompetansebaserte tilnærmingen ble dannet gradvis og ganske sakte. De første trinnene kan betraktes som opplæring av spesialister med flere relaterte spesialiteter. For å være konkurransedyktig på arbeidsmarkedet, må en moderne spesialist kunne omskole seg raskt og tilpasse seg endrede forhold. Utdanningsparadigmet skal også svare til disse trekkene i den moderne situasjonen. Økonomiske forhold endres noe raskere enn høyere og enda mer videregående skole, og derfor er hovedoppgaven til en moderne utdanningsinstitusjon å lære å lære. Samtidig er det ikke en streng standardisert mengde kunnskap som gis, men kompetanse innen visse aktivitetsområder. Nyutdannede tilpasser sine kvalifikasjoner til kravene til en bestemt arbeidsplass alene. Han bestemmer selv på hvilket område han trenger dypere kunnskap. Utdanningsinstitusjonen danner studentenes evner for individuelle ikke-standardiserte løsninger. Den kompetansebaserte tilnærmingen innebærer ikke bare trening, men også oppdragelsen til den enkelte. Spesialisten må vite hvilke konsekvenser hans handlinger vil føre til, og må kunne bære ansvaret for disse konsekvensene. Dette krever evnen til raskt å vurdere situasjonen, og omfattende. Når det gjelder organisering av utdanningsprosessen med en kompetansebasert tilnærming, er det lagt inn klare og sammenlignbare beskrivelser av hva en person vil vite og være i stand til å gjøre etter fullført opplæring, i læreplanen. Denne tilnærmingen gjør det igjen mulig å sammenligne opplæringsprogrammene som er vedtatt i forskjellige land. Denne tilnærmingen ble grunnlaget for Bologna-avtalen. De standardiserte vurderingsmetodene kalles deskriptorer. Nå brukes de i videregående utdanningsinstitusjoner. Den kompetansebaserte tilnærmingen trenger gradvis inn i skolen. Spesiell oppmerksomhet er gitt til tverrfaglige sammenhenger, utvikling av selvopplæringsevner, dannelse av logisk tenkning, som gjør at studenten selvstendig kan søke og evaluere informasjon. Dette pedagogiske paradigmet sikrer kontinuiteten til forskjellige utdanningsnivåer.
